om å skrive i jeg-form, skrive ekte og sant, lyve om alt

Om hvor langt det er til Ullern er dikt i fortelling om sterke krefter i og mellom
to mennesker, om dominans og underkastelse, tynnslitte grenser, utlevde
fantasier, tro- og utroskap, om å finne og miste, nyte, falle og flyte. Våge det.

Hva vi lever bak lagene av fasade, har alltid fascinert meg, det motsetningsfylte
der inne, det vi trekkes mot og utløser i hverandre. Rommene der vi skamløst og
uten unnskyldning går ut på lina, vil og tror selv når alt håp er ute, der vi beseirer
og med åpne øyne lar oss, er mørke stup, sitrende lyst, nytelse, drifter, bedrag og
brutalitet, der fråde, fryd og fråtseri vil oss usensurert, gjør oss nakne, istykkerslåtte, sterke, der vi bare er puls, pust, blod, nerver og hud, uten beskyttelse hvis noen
skulle tittet inn, sett oss slik.

208514_1855875127976_4924145_n

Jeg forteller fra kantene av livet ingen av oss deler på Facebook, det som bryter
normene, det vi lyver om; elske feil person på feil måte, uten feriebilder å vise frem.
Det å bli der likevel.

Å skrive er for meg å gå mentalt inn i en følelse eller situasjon som om det er et rom,
et faktisk rom med gulv og tapetserte vegger, se meg om og spørre; hvilke ord finnes
her, for dette? Hva lukter og smaker det? Hva er godt, hvor gjør det vondt, hvordan
havnet jeg her?

Jeg jakter det autentiske uttrykket og må fortelle innenfra og ut om diktet skal være
verdt å skrive. Det betyr at jeg tar i bruk hele mitt eget register av mistet, fått, observert,
satset, tapt, fornemmet, elsket og avskydd, for å fortelle det jeg vil. Men er det sant, er
jeg-et i diktene meg? – Ja og nei, jeg kunne ikke skrevet disse diktene uten å være den
jeg er, men jeg tar i bruk de virkemidlene jeg trenger for å få fortalt historien, både språklig,
levd, undersøkt og sett, uten at mitt private liv er viktig å lete etter oppi det hele.

Jeg tenker at det går an å skrive fra et sant og ekte sted i seg selv og samtidig gi diktene
egne selvstendige liv i svarte skoger og ved hav, uten å ha vært der selv. Jeg har for
eksempel aldri vært i Svartskog og liker meg best på land. Å skrive i jeg-form er det som
tar meg lengst inn i nerven i teksten. Det handler om å satse alt, eller la det være. I poesien som i livet

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s