Da jeg møtte Nora i døra

Da jeg tidligere i høst skulle lese fra diktsamlingen min Om hvor langt det er til Ullern på Ibsen-festivalen, var det i lys av Ibsens Nora fra Et Dukkehjem. I går fikk jeg spørsmål fra en student om hva jeg tenkte og følte i den situasjonen. Faktisk var det en opplevelse som fremkalte uventet mange tanker og reaksjoner både før, under og etter forestillingen. Det jeg kjente veldig på, på forhånd, var hvordan diktenes plutselige kobling til Nora frembrakte skam i meg.

På Noras tid var det kontroversielle å gå. I vår tid og kultur er det mest kontroversielle kanskje å bli. Det ble et stort paradoks for meg, og det opplevdes ganske tyngende der og da. Jeg tenkte på alt hva generasjoner av både kvinner og menn har kjempet og ofret for likestilling, likeverd og like muligheter til selvrealisering for alle mennesker, uavhengig av kjønn, rase, tro eller legning. Jeg tenkte mye på om ikke dette nærmest pålegger oss å søke det beste for våre liv, pålegger oss å bryte ut av vanskelige livsbetingelser dersom vi kan. Fordi så mange ikke kan. Kanskje påhviler det særlig oss kvinner å vise oss sterke, uavhengige, realiserte og selvvalgte. Vi skylder kvinnene før oss det, vi skylder døtrene våre det og vi skylder andre kvinner i verden det. Derfor følte jeg skam. Og deretter behov for å forklare og beskytte jeg-et jeg gir stemme til, for hvem er vi egentlig til å dømme over hva som er best for andre? Og omfatter ikke kampen for likeverd også retten til å elske den vi elsker og være oss selv? Nå, etter at spørsmålet falt, føler jeg behov for å stå opp for begge hovedpersonene i boka mi.

Opp fra skamfølelsen dukket således en annen stemme frem i hjertet mitt, en stemme som protesterte og sa Nei, for pokker! Jeg er stolt av denne boka og jeg er stolt av kvinnen i den. Bokas hovedanliggende er å gi stemme til to ting: 1. Det å bli i en relasjon til tross for vanskelige omstendigheter, og 2. det å underkaste seg en dominant partner ut fra legning. Det å ha en legning som bryter med «normlegningen» er etter min oppfatning fortsatt så krevende i seg selv, at det gjerne medfører hemmelighold og brudd på andre normer.

Så sent som i 2010 ble seksuell sadisme og masochisme fjernet som medisinske diagnoser (ICD-10) i Norge, sammen med fetisjisme, fetisjistisk transvestittisme, multiple forstyrrelser i seksuelle objektvalg og transvestisme. Frem til februar 2010 ble altså alle med disse legningene stemplet som (psykisk) syke av norske helsemyndigheter. I den øvrige befolkningen ligger kanskje oppfatningen og lurer fremdeles, og i andre deler av verden er det fortsatt helt eller delvis sett på som sykdom. Mange som har disse legningene har derfor følt seg tvunget til å skjule det, kanskje ikke bare for andre, men for seg selv og også sine livspartnere. Jeg tror at både sykdomsstempelet og det at særlig SM får utslag i handlinger som ligner handlinger vi allment fordømmer, gjør at hemmeligholdet fortsetter og at det fremdeles er lite generell kunnskap om hva det faktisk innebærer å ha en slik legning. Også SM-ere fordømmer vold og tvang og undertrykkelse, men fordi det sett utenfra kan ligne, har jeg tenkt mye på at det er lett å dømme, men ikke fullt ut forstå, verken virkelige eller litterære personer. For dem i diktene mine er det ikke slik at den ene utsetter den andre for noe av ond vilje, og ingen av dem er noe offer. Det er heller slik at de holder fast ved hverandre som best de kan ut fra de forutsetningene de har. Om hvor langt det er til Ullern er bare en bok, men den skildrer noe som er en virkelig del av menneskemangfoldet. Det er virkelige mennesker som lever med fordømmelse, fornektelse og skamfølelse for hvem de er født som, også i dagens Norge. Rausere er vi ikke, lengere inn i forståelsen vil vi ikke. Men de som er annerledes trenger stemmer uansett tid og samfunn, og jeg har valgt og gi min til to av dem

Nora ble så lenge hun holdt ut, på grunn av plikt overfor mannen, familien og samfunnet. Min hovedperson blir fordi hun har en plikt overfor seg selv, til å holde fast ved det som er dyrebart og livsviktig for henne, det som gjør at hun kan være seg selv, til tross for vanskelige omstendigheter. Da jeg skulle lese siste dikt under Ibsen-festivalen var det naturlig å knytte det opp mot spørsmålet om å gå eller bli. Jeg valgte et dikt som kommer i den neste boka mi Mingvasevann, og fra nå av kommer jeg til å lese med enda mer stolthet. Diktet er slik:

At det fins grenser
også i meg?
Hvor dypt er det som ikke blør?

Jeg lovet vingen din
en fugl

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.