Men erindre salve

Smerte. Kroppen hennes husker den ikke. Det gjaldt å bygge terskel, mente faren, bygge den mot skyene, ty til Globoid først når du ramla. Som om smerten favoriserte dem med de lengste beina. Men kroppen glemmer. Salve kan den tydelig erindre, ikke piggtråd. Slik er vi lagd for å leve, gjør fødsler til det vi holder vakrest, går krumrygget inn på nytt igjen, i smerten så grotesk at du besvimte om ikke du så målet, om kroppen visste hva den måtte bære, hvor langt inn i døden du vil kravle, uten utgang, uten tro på at du skal reise deg igjen. Før pinen slipper taket og du ser det vakre, i å ha vært prøvet, men fått leve, fått feste, kjent sandbunn eller berg under føttene, ha født et barn, knust en tann, elsket en mann. Slik holder smerten av de lave, du vender tilbake, lukker øynene, er en-sekstifem andrekinn vendt inn. Med drukning er det annerledes.

40872_1485941959878_1888908_n

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.