Hun våkner på samme måte som alle andre morgener etter at han forsvant, våkner for sent, forvirret, feildrømt, svett, liksom midt i en brønn, så langt langt ned, så uendelig høyt opp, våkner hun for sent, til bussen, jobben, alt, annet enn tap. Det blir tørrsjampo og taxi igjen. Så alt er som det pleier, er det ikke? Hva er annerledes galt? Det er for faan bursdagen hans, han er hundre og åttifire breddegrader taus, halsen tetner, men det er noe annet som ikke stemmer. Hun har blod på hendene.
Hun våkner med blod på hendene, størknet mørknet blod under neglene og inni håndflatene. Klokka tikker infernalsk. Hun ligger helt stille, ser på hendene, kjenner, men nei, ikke vondt noe nytt sted. Hvor kommer det fra? Hun går ut på badet, står naken foran speilet, snur seg, ser over skuldrene, gransker beina, armene, nakken, hele seg, foran, bak. Hun har ikke et eneste sår, har hendene fulle av blod, men er hel. Det er slik det er. Hun starter dagen uten en skramme. Så må det være inni seg hun er istykker, er, og kan ikke reparere det. Når du våkner med innsida di rent ut av hendene er det for sent, altfor sent, du rakk ikke frem, rekker ikke frem likevel, står bom stille og orker ikke mer. Du er et punktum, en helt ny type avsted.
Utrolig bra! Så gripende, så spennende og velskrevet. Jeg merker jeg bare vil lese mer, vite mer. Og på samme tid avsluttet du teksten, satte punktum – på riktig sted.
Hurra! Så utrolig gøy at du likte det, det er superinspirerende! Tusen hjertelig takk skal du ha 🙂 Hilsen Cecilie