Å se en elsket kvinne i speilet

Det er tidlig morgen, halvt i drømme og enda litt kjølig, når en skimrende hvit albino-elg kommer som en dis ut av skogen og stanser foran deg på stien, senker ikke hodet sitt, men løfter det høyt. Du står som fiksert, men er ikke redd. Selv geviret er hvitt, bare øynene glitrer svart. Og selv om du sikkert har sett minst hundre elger før, for ikke å snakke om alle du har sett på film og i aviser og påkjørt døende med panisk sparkende ben langs veikanter, så har denne det annerledes lyset omkring seg som gjør at det kjennes som du ser en elg for aller første gang, virkelig ser, hvor vakker den er i all sin underlige proporsjonalitet, ser hvor lett, ikke tungt, den er til, hvor myk pelsen er over musklene og de tynne rare bena, som ikke er rare lenger nå når du ser med hvilken styrke de bærer akkurat sin kropp av sted, ser med hvilken langsomt dansende eleganse de kan forsere en hvilken som helst distanse. Som tonn av pustende, varm poesi, langsom fri, i alt sitt stille, mule make og vind.
Advertisements

2 thoughts on “Å se en elsket kvinne i speilet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s