Hver gang du kommer, river jeg sorgen av som et plaster
tar frem et nytt hjerte, legger på det paisley-mønstra trekket
i sval egyptisk bomull, stapper mørket i skittentøyskurven
maler en munn i den blå, langt lettere sommernattnyansen
som holder så godt på latter, på lengselsfantasien og frokost
på sengen, tenner lys i øynene og speider etter bilen din øverst
i bakken, dette bildet av meg selv, holdt av og uslitelig om