Anmeldelse i Dagsavisen 14.1.15

Så har den store stillhetsfrykten sluppet taket! Dagsavisen gir meg både ris og ros, men begge deler tas i mot med takknemlighet og glede! Klikk på bildet for å lese anmeldelsen

bilde 2 (32)

 

Luke 6 i julekalenderen!

Det fine debutantåret var visst ikke slutt likevel! Jeg og boka mi fikk være luke 6 i Bok365 sin julekalender! Veldig moro og hyggelig må jeg si. Tusen takk!

bok365julekalender

Kjærlighetens piskeslag: Anmeldelse i Bokmerker og omtale i Dagsavisen

«- Jeg kan ikke annet enn bøye meg i støvet for Cecilie Cottis Østreng. Det er sjelden jeg leser diktsamlinger hvor hvert eneste dikt griper meg, snakker til meg og får meg til å tenke bingo. Så er også tilfelle med denne, men majoriteten av de 70 sidene er virkelig gode, og Østreng formidler en betent kompleksitet i en språkdrakt som sitter som et skudd. At dette er hennes første diktsamling er nesten uforståelig. Det skulle ikke forundre meg om det kommer for en dag at hun har publisert haugevis med dikt under et gjennomtenkt pseudonym i utlandet. Det ville i alle fall forklart en hel del.» – Lena Ramberg, Bokmerker.org

Les hele anmeldelsen til Lena Ramberg her: http://bokmerker.org/?p=15227

Lena Ramberg går i sin litteraturblogg Bokmerker svært dypt inn i materien i boka mi. Det er på én og samme tid skummelt, underlig og fantastisk hyggelig å oppleve at noen utenfra har brukt så mye av sin tid og tankekraft på å lese, forstå og formidle fra det jeg har skrevet. Det er underlig å se noe jeg kjenner så godt innenfra, med andres øyne utenfra. Jeg kjenner på en dyp takknemlighet og ydmykhet i forhold til dette.

Dagsavisen i dag:

Image

ettertanker om hva fremmede tenker

Image

Jeg har prøvd å forberede meg på taushet, men må innrømme at det å bli anmeldt var en del av den STORE drømmen, og i går gikk den i oppfyllelse. I dag har jeg derfor tenkt mye på hva det betyr å bli lest, hvor fint det er, men også hvor underlig, hvor forskjellige øyne vi ser med, hvorfor anmelderen et øyeblikk der på kontoret tenkte på den største massemorderen i norsk etterkrigshistorie, hva det nå kan bety å runke adverb, hvorfor ord plassert med milimeterpresisjon og hamrende hjerte, leses som vilkårlig sammensatte abstraksjoner. Vurderinger det ikke er lett å lære av fordi de ikke peker ned på noe bestemt sted. Jeg leste de nye diktene mine med ganske høye skuldre i natt, tenkte at dette og dette kanskje er kitsj eller kunstlet uten at jeg forstår det. Men det nytter ikke å tenke sånn.
I dag har jeg ristet av meg knuten i nakken og kjent på hvor stort det faktisk er at en fremmed har gått inn i det diktene handler om og sagt noe om det med veldig sterke og ladede ord. Det berører meg veldig, og det å få se sitt eget arbeid gjennom andres øyne er uansett en ære, det er sabla gøy, utrolig spennende og umulig å forberede seg på. Ingen har snudd steinene i sjela mi i avisen før, og kanskje det var derfor det kjentes så innmari betydningsfullt. Det var en drøm at noen skulle bry seg nok til å mene noe, og nå har noen gjort det. Jeg er umåtelig heldig, brakk ikke ryggen på noen måte og det var ord der som var så fine at jeg kommer til å huske dem for alltid. Jeg tar det hele med meg, skriver nye dikt og drømmer enda større drømmer.