Håndsrekning

Du kan være tjue meter høy og grønn, uten noen gang å bli lagt merke til, og uten at noen vet hvilke hemmelige skatter i deg de kunne ha funnet, fordi du er uatskillelig vanlig. Vanlig, både som i vern og ensomhet. Som grana. Også du kan drømme om å tindre ompusla og eksklusiv som et bonsaitre, klart du kan, ikke som grana, egentlig bare sett i jula, overpynta og beklemt mot en vegg i stua.

Når du er så mye, mye mer. Graner kan bli eldgamle, dog ikke nær hva røttene deres kan. Rota kan leve i 10 000 ufattelige år, og dette, at det under oss ligger liv levd i skjul siden 8000 år før tidsregninga vår, er nesten som verdensrommets uendelighet og samtidige ekspansjon, å gripe om. Perspektiver så store at du kjenner det nesten vipper deg mot sinnssykdom. Men for den som virkelig interesserer seg, er det vakreste mulig å se med øynene, bare du vil og åpner dem;

Én grans friske, sterke grein kan strekke seg inn i en annens skadde stamme, kan vokse inn i såret som deretter gror omkring den, slik at de etter en tid deler greina mellom seg, og ingen kan se hvem den tilhørte opprinnelig. De to deler arm, med hverandres hender og helbredelser tatt opp seg. Som en delt og bestandig vilje til forsterkning.

 

Å se en elsket kvinne i speilet

Det er tidlig morgen, halvt i drømme og enda litt kjølig, når en skimrende hvit albino-elg kommer som en dis ut av skogen og stanser foran deg på stien, senker ikke hodet sitt, men løfter det høyt. Du står som fiksert, men er ikke redd. Selv geviret er hvitt, bare øynene glitrer svart. Og selv om du sikkert har sett minst hundre elger før, for ikke å snakke om alle du har sett på film og i aviser og påkjørt døende med panisk sparkende ben langs veikanter, så har denne det annerledes lyset omkring seg som gjør at det kjennes som du ser en elg for aller første gang, virkelig ser, hvor vakker den er i all sin underlige proporsjonalitet, ser hvor lett, ikke tungt, den er til, hvor myk pelsen er over musklene og de tynne rare bena, som ikke er rare lenger nå når du ser med hvilken styrke de bærer akkurat sin kropp av sted, ser med hvilken langsomt dansende eleganse de kan forsere en hvilken som helst distanse. Som tonn av pustende, varm poesi, langsom fri, i alt sitt stille, mule make og vind.

Oppvåkning

Hun våkner på samme måte som alle andre morgener etter at han forsvant, våkner for sent, forvirret, feildrømt, svett, liksom midt i en brønn, så langt langt ned, så uendelig høyt opp, våkner hun for sent, til bussen, jobben, alt, annet enn tap. Det blir tørrsjampo og taxi igjen. Så alt er som det pleier, er det ikke? Hva er annerledes galt? Det er for faan bursdagen hans, han er hundre og åttifire breddegrader taus, halsen tetner, men det er noe annet som ikke stemmer. Hun har blod på hendene.

 

Hun våkner med blod på hendene, størknet mørknet blod under neglene og inni håndflatene. Klokka tikker infernalsk. Hun ligger helt stille, ser på hendene, kjenner, men nei, ikke vondt noe nytt sted. Hvor kommer det fra? Hun går ut på badet, står naken foran speilet, snur seg, ser over skuldrene, gransker beina, armene, nakken, hele seg, foran, bak. Hun har ikke et eneste sår, har hendene fulle av blod, men er hel. Det er slik det er. Hun starter dagen uten en skramme. Så må det være inni seg hun er istykker, er, og kan ikke reparere det. Når du våkner med innsida di rent ut av hendene er det for sent, altfor sent, du rakk ikke frem, rekker ikke frem likevel, står bom stille og orker ikke mer. Du er et punktum, en helt ny type avsted.

Lukten av overleve

Det gode har sitt eget bibliotek i Almas munn og nese. Bare ett tygg ned i en Mariekjeks og hun står med lubne, solbrune føtter nedi den varme sanda der sommeren varte for alltid. Kjenner lukta av Spenol og sjøvann. Hun og Ellva hånd i hånd i like kjoler. Bare et ørlite streif i vinden av lilla syrin og hun står besluttet med nye nøkler knuget i hånda utenfor oppgangen der hun og guttene skal fortsette å leve. Faktisk lukter lilla syrin så sterkt av overleve at hun vokter seg for å lukte for ofte, har gitt seg selv lov til å stanse, stikke nesa inn blant blomstene og trekke fremtiden helt og holdent inn, bare én gang i året. Jo skjørere en minnefil er, jo viktigere er det å ikke kontaminere. Av samme grunn har hun ennå aldri bedt ham om å klø henne på ryggen.

Polpunktsekspedisjon

Dette med synsbedrag, med avstand og nærhet, forvirringen imellom, aldri vite helt på riktig hvor nær noen er deg. Dette at et frø, en perle, et knappenålshode, nærme nok synes som en klode. Andre ganger at et punktum er punktum, og prinsen egentlig et plankton.

Han som brøt horisonten som et målbånd. Det fyrstikkrøde polpunktet gått for; dagene med kloring og isbjørn, nettenes avkall for å nå fram. Så står du der da, står der med ditt siste flagg og ser det er ingenting der, bare hvitt og flatt, alt.

IMG_1931

Utbrettspike

Hun ville gjøre det lett for ham, fra første stund og fortsatt, ikke koste
eller kreve, kom med den enkleste av manualer, men å følge

brett ut bøy helt
tilbake

hell

slavisk, hva det blir av deg da avhenger fra
hender til hender og om du er melkekartong eller kvinne

Hun har hele tiden tenkt han fyller, men vet ikke lenger, fra hender
til hender til hender, ulvemunner, menn med oksers underkropper uten
hjerter som likevel slår og slår, uten stemmer, er det kanskje ikke mer igjen?

Kanskje visste han med det samme, gjenkjente smale nok skuldre til å bære
hva det skal være

IMG_1635

Anatomisk sett

I alle fins det muskler for strekk og bøying. Hamstringsmuskler heter de, og sitter langs baksiden av låret, i vanlige kropper. I henne i brystet. Bøyd og strukket, snart under parketten og likevel den eneste måten hun kjenner for å samle, lade tro, det gode.

Egenomsorgstiltak som hvile, is og over-disk-medisin er ofte alt du trenger for å lindre hamstringssmerte eller –skade, det leser hun på nettet. Men hvile. Krokanis.
You virkelig wish.

IMG_7021

Fallet alltid

Hvordan ingenting henger sammen når man er limt for mange ganger. Flyet til Oslo er forsinket, han rekker ikke det neste videre fra Gardermoen, får overnatting på SAS som kompensasjon. De får en ekstra natt hvis hun sniker seg med i den. Hun triller den lille kofferten sin gjennom lobbyen med påtatt møtevirksomhet i kroppen, ser på klokka og smiler til en fiktiv person ved heisen mens han henter nøkkel. De stjeler tid, netter, stjeler hjerteslag, fra både nære og konserner. Men der på rommet, selv sammen i skum og varme i badekaret, har ingen av dem noe å si, som om hodene kan detonere og alt vanskelig sprute ut om de åpner munnene sine. Han har fått feber, ingen av dem får sove. I avgangshallen neste morgen glemmer hun seg, prøver å kysse ham farvel.

Fallet alltid, hvorfor hun lander så kraftig, det akutt kalde i et hjerte sluppet som en kokvarm kasserolle, koble seg på ensomheten igjen, ta bussen til jobben, være lys kollega med ukompliserte reiseopplevelser å by på. Åpne økonomiposen med danske karameller hun har handlet på Kiwi.

iphonemars14 401

Subspace, ut

Natt i Køben. Taxituren til nowhere. Den gelenderløse trappa, klemt ned i nattas lunge; bassen rett i blodet, musikken, svetten, muskelmassen. Lufta kleber, mørket avkler og akuttmåler bruksområder, forvandler til fitte i løpet av inngangsbilletten.

La kåpa falle, et øyeblikk svaie, puste plastelina, et kyss et hastig vinglass for å vende, strekkes i X-ens mekanismer, vente utspent, lufta stakkato av tikktakk. Samle lydene, frykten, ikke kunne verge seg mot den. Skjelve hver flis av treverk mot magen. Det første smellet, det verre neste. Muren stikkende mot pannen, hardere bråere for hver dyprøde brytning over ryggen, den tynne huden over rumpa, innsiden av låret. Miste telling, henge etter hendene, plukkes ned, ustø når han stryker henne over håret, ønsker skyggene velkommen, fester grepet, og rommet vet allerede; vegg er ikke nødvendig, det er hun som er gloryholet, styres av på etter håret, fra en til en annen, en tredje og tilbake, dras opp i vinkel, tas fra alle sider, åpne seg innover for viljen, bli ett med rytmen, følge den, så kvikksanda vrenger, finner katapulten. Celle for celle kjenne smerten løsne fra knoklene, bindevevets tyngde slippe taket. Ansiktet hennes, hans, intensiteten og frekvensen øker, blikket hans som holder, lar henne forlate kroppen, inn gjennom øynene hans og derfra, løst fra sorgene, rommet, den mulige døden og språket, inn i styrtfallets sugende synkope; fri fra pusten pusten, snart lufttom, kondorhjertet ut i det veldige store; bare henne, bare hans. Ingenting. Alt. For fugen, lyse gjennom.

subspace02

Callgirl II

Det krever så lite å elske noen via satellitt, velge ord og rette øyeblikk. Selv over telefon på en tirsdag kan han føye henne elastisk om sin galskap, og selv fra den rå og svette pusten til en fremmed, hente henne ut og tilbake i sin egen. En natt sier han det ikke er han, men hun som eier, ham. Det er sant da. 

Også når hun lar ham fullt og helt, når han legger hendene om halsen hennes og sakte strammer til, holder pusten hennes i hendene og hun ikke kjemper imot, men lar ham bestemme. Om hun skal leve.

Eller ikke. Hvordan hun kan ligge med øret mot brystet hans og høre at hjertet hans helt plutselig slår et annet sted, lar henne ligge uten bunn i sengen. Men kjenner også han hvordan mørket brer alt mistet, alt forgjeves, som stillhet omkring dem? 

Noen ganger faker hun for raskere å høre alt som borer ham slippe taket, høre væromslaget, fra krevende heftig, til langsom forømmet, nesten i søvne når han hvisker at han elsker, og hun der og da, og kanskje bare der og da, kjenner det er sant.

IMG_6514