La fille sur le pont

Det som trengs mellom soldater. Mellom Eier og eiet. La fille sur le pont, sier han, filmen.  Hun står nesten gjennomsiktig blek på broen over Seinen. Det mørke håret og Paris som kantret stjernehimmel klistret av regn eller tårer om ansiktet hennes. Han står så hun ikke kan se ham, vet hun skal hoppe, hopper etter. Han er knivkaster, og hun hans fra da av.

Blikket hun holder hans med når hun stiller seg med ryggen mot veggen, og langsomt løfter først den ene så den andre armen over hodet. Den tynne blusen over brystet, døden om han vil den. Blikket han ikke slipper når han hever kniven, sikter. Hun står urørlig, blunker ikke. Det som trengs i krig. Og Leonard Cohen sin dype stemme; A thousand kisses deep.

fille 04

 

Men erindre salve

Smerte. Kroppen hennes husker den ikke. Det gjaldt å bygge terskel, mente faren, bygge den mot skyene, ty til Globoid først når du ramla. Som om smerten favoriserte dem med de lengste beina. Men kroppen glemmer. Salve kan den tydelig erindre, ikke piggtråd. Slik er vi lagd for å leve, gjør fødsler til det vi holder vakrest, går krumrygget inn på nytt igjen, i smerten så grotesk at du besvimte om ikke du så målet, om kroppen visste hva den måtte bære, hvor langt inn i døden du vil kravle, uten utgang, uten tro på at du skal reise deg igjen. Før pinen slipper taket og du ser det vakre, i å ha vært prøvet, men fått leve, fått feste, kjent sandbunn eller berg under føttene, ha født et barn, knust en tann, elsket en mann. Slik holder smerten av de lave, du vender tilbake, lukker øynene, er en-sekstifem andrekinn vendt inn. Med drukning er det annerledes.

40872_1485941959878_1888908_n

 

Magnolia

Selv når hun for et fremmed øye mest ville minnet om kokt kål, kjenner han seg ikke bare tiltrukket av henne, men mer og mer trukket jo mindre som syns av den veldige flammen i henne. Fordi det er det som er flammen, hans verk, fordi hun er hans, formet slik av hans makt, fordi destruksjonsbehovet vokser, sprenger seg frem jo mer herjet med hun ligger foran ham. Ansiktet hennes blir liksom mindre da, skjørere, ufattelig lett å ødelegge, mens øynene blir mørkere og større, tilbedelsen i dem intens når han slår, spytter, snerrer fitte. Piken-på-broen-blikket viker ikke, ikke et sekund, men vil ham fullstendig. Aldri er hun så vakker som dette, aldri mer velduftende og mulig å rive kronbladene av. Nærmere kommer ikke noe menneske. Som knivkasteren holder også han blikket hennes, som ham, ser han ikke på kroppens plassering eller konturer når han kaster, men beregner ut fra tilliten hvor han skal treffe. Nærmere har ingen vært ham, de flyter inn i hverandre, og kniven rammer aldri hjertet. Aldri er hun vakrere, aldri mer hans, tilgriset av sæd, spytt, tårer, svette, huden rød og fortykket av hendene hans. Og gjennom det frådende begjæret kjenner han denne usigelige ømheten for henne da, trangen til å beskytte, bevare henne inni seg for all tid. Hun som kan elske ham slik. Utvisket, meislet i granitt.

Flowers of Magnolias closeup in the spring garden

Flowers of Magnolias closeup in the spring garden

Natt to

Dag to skriver han at kjærlighet for ham aldri kan være noe halvveis, men må gi alt. Kveld to får hun nummeret hans, sjekker det raskt på 1881.no. Kan skjule sitt eget, men gir ham det heller. Han ringer fra sengen, hun er elektrisk, skrur av lyset som han ber om, kjenner han er der ved siden av henne. Den stemmen; dypet av vilje, innstendige fantasier om overgivelsen hennes, hva han vil henne. Bruke-ordet, hvordan han sier det på Belgisk-sjokolade-måten, som om hun er hele esken, mens han er mørket fullt av sult og munner og hulemannhender. Det svimler for henne, ordene hans finner ned og ut av fingertuppene hennes, utligner gråten i huden, brer seg innover utover, renner, som varm olje ned i beina, opp gjennom magen og brystet, snor seg om halsen ut i armene og inn igjen bak pannen. Hun løsner, ryker i alle fester, kommer kommer, overmannet, med et brøl, som en sommerfuglbjørn. Vakre, sier han, satan du er fin.

Hun sovner til pusten hans mot øret sitt, mettet av farge, alle jordas nyanser av varme. Hva er egentlig oddsen, på ei strand som hennes, få være det ene sandkornet skjellet vil til perle?

IMG_2910

Floghavre

Det er høst og en helt ny gyllenhet i lufta. Alma unner seg fri, tar toget til Nes for å besøke Morten, en verdifull venn fra tider i smulere farvann. Han henter henne på stasjonen og hun kjenner på virkelig lading mens de kjører gjennom det åpne åkerlandskapet, trekker inn synet av kornet som duver varmt guloransje under den milde ettermiddagssolen. Hun vil lagre disse bildene og ta dem frem igjen når verden snart blir snødekt og fryser til om føttene hennes. Vet du hvorfor noen planter er så mye høyere enn de andre, spør Morten. Alma aner ikke, tipper på vanntilførselstilfeldigheter, eller at planter er som mennesker, aldri identiske. Hehe, nei, sier han, dette er havre, mens de som stikker opp er Floghavre. Alma har aldri hørt om Floghavre, hun stirrer og lærer om åkeren som samfunn, om Flogen som strekker seg opp og frem, vokser seg større enn de andre havrene fordi den trekker næringen til seg fra jorda under dem. Lyset og lufta også. De som står rundt vet det ikke, står der bare og skinner, og tror kanskje fortsatt det er frokost de skal bli til. Men slik skal det ikke gå for Floghavrens nærmeste. Det er ikke ekte havre heller, men en imitator, et ugress uten næringsverdi, så og si en brennesle i shiny kongehavredress.

Et Floghavre-frø kan ligge musestille og vente, sier Morten, i opptil ni år nedi den svarte jorda, før det plutselig skyter opp og tar for seg, som ingensteds fra. Hun ser for seg frøets glovarme ører i mørket. Få gnidd det inn slik.

binary-17242-51336

Callgirl

Samtalene om natten. Noen ganger snakker han på toveispust om alt som brenner i ham, setter henne inn i en viktig utvikling på jobben eller politikken, spør henne til råds, sier hun er klok, eller ler så hun også rister, snakker henne varm og elsket for hvert gram. Andre ganger ringer han og høres ut som det virkelig ikke passer.

Holder du rundt meg nå, spør hun noen ganger etterpå, like før han sovner. Alltid, hvisker han da, tett, tett inntil meg. Hun grubler ikke lenger på hva noen av dem mener med det, hvor lite som skal til, heve og senke brystet millimetere ut og inn

bilde (20)

Med hint av våt sten

Han har med vin, en dyr dyp rød en med hint av våt sten. Hun har aldri drukket vin med hint av noen slags sten, som i kvernstein kan hende, slipestein i langsomt krav til skarphet, hvassere, hvassere egg. Hun syntes det ligner smaken av ham, av dem, hennes blod på huden hans, selv om rause svaberg er bergarten hun oftest drømmer rundt ham; til alt og -intetpules mellom ham og jordas brennende steinbryst. Lukke sprukne lepper tett om sulten hans. Males mot oppløsning og renne renne nedover ham som mulevarmt levende saltvann og forenes, med havet sånn.

Hun lager ostesmørbrød til frokost, svære grisete skiver med masse ost og feite burgere under. Han har aldri før spist ostesmørbrød slik, i sengen med bare hendene, uten kniv og gaffel. Til gjengjeld er det de beste smørbrødene han har smakt. Det renner fett nedover haka hans og han mener det. Hun har aldri spist ostesmørbrød på hans måte. Det er fornøyelig, det er det, en ny raritet mellom dem. Likevel er det ordet dannelsesreise som slamrer inni henne. Litt som når kronprinsparet tar med barna til India på fordypningsferie, litt sånn, håndplukke fattige.