Fallet alltid

Hvordan ingenting henger sammen når man er limt for mange ganger. Flyet til Oslo er forsinket, han rekker ikke det neste videre fra Gardermoen, får overnatting på SAS som kompensasjon. De får en ekstra natt hvis hun sniker seg med i den. Hun triller den lille kofferten sin gjennom lobbyen med påtatt møtevirksomhet i kroppen, ser på klokka og smiler til en fiktiv person ved heisen mens han henter nøkkel. De stjeler tid, netter, stjeler hjerteslag, fra både nære og konserner. Men der på rommet, selv sammen i skum og varme i badekaret, har ingen av dem noe å si, som om hodene kan detonere og alt vanskelig sprute ut om de åpner munnene sine. Han har fått feber, ingen av dem får sove. I avgangshallen neste morgen glemmer hun seg, prøver å kysse ham farvel.

Fallet alltid, hvorfor hun lander så kraftig, det akutt kalde i et hjerte sluppet som en kokvarm kasserolle, koble seg på ensomheten igjen, ta bussen til jobben, være lys kollega med ukompliserte reiseopplevelser å by på. Åpne økonomiposen med danske karameller hun har handlet på Kiwi.

iphonemars14 401

Reklamer

Subspace, ut

Natt i Køben. Taxituren til nowhere. Den gelenderløse trappa, klemt ned i nattas lunge; bassen rett i blodet, musikken, svetten, muskelmassen. Lufta kleber, mørket avkler og akuttmåler bruksområder, forvandler til fitte i løpet av inngangsbilletten.

La kåpa falle, et øyeblikk svaie, puste plastelina, et kyss et hastig vinglass for å vende, strekkes i X-ens mekanismer, vente utspent, lufta stakkato av tikktakk. Samle lydene, frykten, ikke kunne verge seg mot den. Skjelve hver flis av treverk mot magen. Det første smellet, det verre neste. Muren stikkende mot pannen, hardere bråere for hver dyprøde brytning over ryggen, den tynne huden over rumpa, innsiden av låret. Miste telling, henge etter hendene, plukkes ned, ustø når han stryker henne over håret, ønsker skyggene velkommen, fester grepet, og rommet vet allerede; vegg er ikke nødvendig, det er hun som er gloryholet, styres av på etter håret, fra en til en annen, en tredje og tilbake, dras opp i vinkel, tas fra alle sider, åpne seg innover for viljen, bli ett med rytmen, følge den, så kvikksanda vrenger, finner katapulten. Celle for celle kjenne smerten løsne fra knoklene, bindevevets tyngde slippe taket. Ansiktet hennes, hans, intensiteten og frekvensen øker, blikket hans som holder, lar henne forlate kroppen, inn gjennom øynene hans og derfra, løst fra sorgene, rommet, den mulige døden og språket, inn i styrtfallets sugende synkope; fri fra pusten pusten, snart lufttom, kondorhjertet ut i det veldige store; bare henne, bare hans. Ingenting. Alt. For fugen, lyse gjennom.

subspace02

Callgirl II

Det krever så lite å elske noen via satellitt, velge ord og rette øyeblikk. Selv over telefon på en tirsdag kan han føye henne elastisk om sin galskap, og selv fra den rå og svette pusten til en fremmed, hente henne ut og tilbake i sin egen. En natt sier han det ikke er han, men hun som eier, ham. Det er sant da. 

Også når hun lar ham fullt og helt, når han legger hendene om halsen hennes og sakte strammer til, holder pusten hennes i hendene og hun ikke kjemper imot, men lar ham bestemme. Om hun skal leve.

Eller ikke. Hvordan hun kan ligge med øret mot brystet hans og høre at hjertet hans helt plutselig slår et annet sted, lar henne ligge uten bunn i sengen. Men kjenner også han hvordan mørket brer alt mistet, alt forgjeves, som stillhet omkring dem? 

Noen ganger faker hun for raskere å høre alt som borer ham slippe taket, høre væromslaget, fra krevende heftig, til langsom forømmet, nesten i søvne når han hvisker at han elsker, og hun der og da, og kanskje bare der og da, kjenner det er sant.

IMG_6514

La fille sur le pont

Det som trengs mellom soldater. Mellom Eier og eiet. La fille sur le pont, sier han, filmen.  Hun står nesten gjennomsiktig blek på broen over Seinen. Det mørke håret og Paris som kantret stjernehimmel klistret av regn eller tårer om ansiktet hennes. Han står så hun ikke kan se ham, vet hun skal hoppe, hopper etter. Han er knivkaster, og hun hans fra da av.

Blikket hun holder hans med når hun stiller seg med ryggen mot veggen, og langsomt løfter først den ene så den andre armen over hodet. Den tynne blusen over brystet, døden om han vil den. Blikket han ikke slipper når han hever kniven, sikter. Hun står urørlig, blunker ikke. Det som trengs i krig. Og Leonard Cohen sin dype stemme; A thousand kisses deep.

fille 04

 

Men erindre salve

Smerte. Kroppen hennes husker den ikke. Det gjaldt å bygge terskel, mente faren, bygge den mot skyene, ty til Globoid først når du ramla. Som om smerten favoriserte dem med de lengste beina. Men kroppen glemmer. Salve kan den tydelig erindre, ikke piggtråd. Slik er vi lagd for å leve, gjør fødsler til det vi holder vakrest, går krumrygget inn på nytt igjen, i smerten så grotesk at du besvimte om ikke du så målet, om kroppen visste hva den måtte bære, hvor langt inn i døden du vil kravle, uten utgang, uten tro på at du skal reise deg igjen. Før pinen slipper taket og du ser det vakre, i å ha vært prøvet, men fått leve, fått feste, kjent sandbunn eller berg under føttene, ha født et barn, knust en tann, elsket en mann. Slik holder smerten av de lave, du vender tilbake, lukker øynene, er en-sekstifem andrekinn vendt inn. Med drukning er det annerledes.

40872_1485941959878_1888908_n

 

Magnolia

Selv når hun for et fremmed øye mest ville minnet om kokt kål, kjenner han seg ikke bare tiltrukket av henne, men mer og mer trukket jo mindre som syns av den veldige flammen i henne. Fordi det er det som er flammen, hans verk, fordi hun er hans, formet slik av hans makt, fordi destruksjonsbehovet vokser, sprenger seg frem jo mer herjet med hun ligger foran ham. Ansiktet hennes blir liksom mindre da, skjørere, ufattelig lett å ødelegge, mens øynene blir mørkere og større, tilbedelsen i dem intens når han slår, spytter, snerrer fitte. Piken-på-broen-blikket viker ikke, ikke et sekund, men vil ham fullstendig. Aldri er hun så vakker som dette, aldri mer velduftende og mulig å rive kronbladene av. Nærmere kommer ikke noe menneske. Som knivkasteren holder også han blikket hennes, som ham, ser han ikke på kroppens plassering eller konturer når han kaster, men beregner ut fra tilliten hvor han skal treffe. Nærmere har ingen vært ham, de flyter inn i hverandre, og kniven rammer aldri hjertet. Aldri er hun vakrere, aldri mer hans, tilgriset av sæd, spytt, tårer, svette, huden rød og fortykket av hendene hans. Og gjennom det frådende begjæret kjenner han denne usigelige ømheten for henne da, trangen til å beskytte, bevare henne inni seg for all tid. Hun som kan elske ham slik. Utvisket, meislet i granitt.

Flowers of Magnolias closeup in the spring garden

Flowers of Magnolias closeup in the spring garden