På skriverommet

her drømmene mine blir til. Foto: William Felix Østreng Myhre (se fotobloggen hans her)

Reklamer

Et gammelt dikt i sin ørtiende form

Inngifta på den engelske siden av familien min fins den anerkjente poeten Daljit Nagra, som er en stor inspirasjonskilde for meg. Han sier at et dikt aldri er ferdig før i øyeblikket det går i trykken. Det er jeg enig i, når det går i trykken er det for sent, men frem til da skriver jeg det samme diktet om og om igjen, endrer, flytter, stryker, flytter tilbake, bytter fugl, skifter mening eller fokus, fjerner noen hender, legger inn en munn. Uansett hvor fornøyd jeg er prøver jeg å gjøre det bedre. Noen ganger ser jeg til slutt at jeg har skrevet det hele istykker, at det likevel ikke hadde livets rett. Andre ganger er jeg superbegeistret frem til jeg setter diktet i sammenheng med andre, og ser det kollapser helt. Det er en spennende prosess. Kan ikke hvile, av hvile oppstår ingenting!

I dag har diktet mitt bursdag!

I dag er det 6 år siden jeg skrev den første vaklende versjonen av diktet Om hvor langt det er til Ullern, og postet det på Dagbladets Diktkammer under ganske sterk tvil. Jeg hadde bare skrevet dikt i tre måneder og var usikker på om det var flaut eller fint. Men diktlærer Helge ga meg god-ord, endringsråd og var begeistret for tittelen, og jeg ble så lykkelig, ble så lykkelig at jeg ble skikkelig ivrig og bestemte meg for å jobbe hardt for å få det helt på plass, og etter kanskje 100 omskrivinger hadde jeg yess-følelsen, og innen da var Diktkammeret blitt stedet jeg kunne leve og puste og jeg hadde også skrevet så mye mer at jeg våget meg på innsending til forlag. Ni refusjoner senere sa Tiden forlag at vi vertfall kunne ta en kaffe. Det ble mye kaffe. Det ble bok. Det ble en bok til. Det ble opplesninger, nye nære venner, enda større drømmer, glede, reiser, medlemskap i Forfatterforeningen, tre antologier, en fjerde i kjømda, dikt på t-banen, mange varme meldinger fra ukjente som diktet har fått betydning for, og nye manus under arbeid. Det ble et nytt liv. Og når jeg ser tilbake, ser jeg at veien snirkler seg tilbake til kl. 04:35 natt til denne dagen for 6 år siden da jeg postet den brennende nyforelska følelsen jeg hadde den natta rett fra hjertet, og Helge Torvund sa: «…tittelen har nærast ein klang av klassikar over seg, noko som kan bli eit munnhell.» Og jeg fikk troa og ga bånn gass. Og jeg har lyst til å si til alle som drømmer og noe stort og viktig: – Ikke gi opp!

Skrivesommeren 2016

En ny skrivesommer står foran døra mi og venter spent, bare fire lønnsarbeidsdager gjenstår, og så er jeg klar! Planen er å skrive ferdig et nytt romanutkast, jobbe med en strandet diktsamling og starte på et fremtidssamarbeid som kan bli kjempespennende. Har ny kaffetrakter og masse pågangsmot! Sommerskriving er noe av det fineste som fins, sitte på verandaen når den gamle dagen tar slutt og fuglene vekker en ny. Det er det roligste, vakreste og mest balanserte tidspunktet jeg vet, både mitt og naturens vaterpunkt. Teller ned med noen ord fra uka som gikk:

13770499_10208785632669511_1017724267368324232_n

Jul på skriveverandaen

Et produktivt skriveår går mot slutten. Vinteren og våren brukte jeg til å skrive en ny diktsamling. Den lå lenge an til utgivelse i 2016, men krasjlanda hos ny redaktør da min faste redaktør gikk ut i pappaperm i juli. Siden august har diktmanuset ligget som en taus sorg i et handlenett under senga, har ikke orket verken å tenke- eller se på det. I stedet har jeg skrevet en roman. Den er det ingen fra forlaget som har sett ennå, så foreløpig lever den bare som en 254-siders drøm inni hodet og pc’n min. Selv om poesien ligger hjertet mitt aller nærmest har det vært vidunderlig deilig å skrive en historie helt ut i hele setninger, la tankene flyte litt uhemma uten å plassere vært bidige ord med pinsett. Uansett hvordan det går er det en god og tilfredsstillende følelse å ha greid å gjennomføre. Mitt motto er at kan jeg drømme det, så kan jeg gjøre det, og nå ligger historien klar! I går tok jeg den skrota diktsamlingen frem igjen fra under senga også, og i dag har jeg bestemt for å ikke gi den opp, men gi den en sjanse til. Om en ukes tid er det tross alt et nytt år og nye muligheter.Tusen takk til alle dere som gir meg inspirasjon og hyggelige kommentarer og rause hurrarop på veien, og riktig god jul! Det er noen dikt i romanen også, og her er ett av dem:

IMG_7304

Fake it ‘til you make it!

Dette uttrykket er et lite ankerfeste for meg når noe er så vanskelig at det kjennes uoverkommelig. Det handler ikke om å være falskspiller, men om finne tanker og handlinger som hjelper meg gjennom. Sceneskrekk og sjenanse for eksempel. De første gangene jeg skulle lese diktene mine fra scenen var jeg så skrekkslagen at jeg følte meg fysisk og psykisk syk de siste tre ukene før det faktisk var min tur til å gå frem. En helt irrasjonell frykt uten rot i faktiske frykteligheter. Før Vise- og lyrikkfestivalen i Haugesund i mai i fjor var jeg i tillegg virkelig syk, og satte meg på flyet til Haugesund med 39,4 i feber. Kanskje var det en feberfantasi, men på flyet mente jeg å huske at det går an å smile seg glad, at selv tvungne smil setter i gang fysiologiske reaksjoner i kroppen. Og hvis du bare fortsetter og fortsetter vil du på et tidspunkt kjenne deg virkelig glad. Jeg hadde ikke mye å tape, så jeg smilte og smilte og smilte, sånn som jeg vet jeg smiler når jeg er glad, smilte og smilte, hele veien fra Gardermoen til Haugesund og helt opp på scenen. Og hva skjedde? Det jeg opplevde var å stå på scenen for aller første gang uten å skjelve, uten at stemmen satt fast i halsen og uten å frykte noe. Faktisk kjente jeg på det enorme privilegiet det er å få mulighet til å leve ut poesidrømmen min, få mulighet til å fremføre diktene mine for noen som vil høre. Og jeg kjente meg lykkelig, ekte og virkelig lykkelig.

Så mye har skjedd siden den gang. Bok 2 er ute, jeg har opplevd så mye fint, blitt kjent med så mange dyrebare mennesker, blitt medlem av Forfatterforeningen, har fått så mye omtale, har fått leve ut forfatterdrømmen på vakreste vis. Bok 3 er skrevet og ligger til heving, så mange spennende ting fortsetter å hende meg. Det å bli forfatter var en drøm som kjentes uoppnåelig i over 45 år. Likevel tar jeg ofte smile-trikset, både faktisk og i overført betydning. For dette har jeg tenkt på i det siste; hvilke av drømmene mine som er mest viktig, hvem det er viktigst å dele dem med. Og hva hvis jeg måtte velge mellom poesien og kjærligheten? – Jeg ville, uten å nøle, valgt kjærligheten. Om jeg kunne.

Jeg holder fast i det jeg vet er sant; kan jeg smile, kan jeg bli glad, kan jeg drømme det, kan det skje, og attpåtil i større monn enn jeg våget håpe! For er vi ikke født med to føtter for hver sjel for at vi skal kunne danse dobbelt så mye og gå dobbelt så langt som det går an å forestille seg?

IMG_3042