Mingvaser på Ullern

Jeg har blitt intervjuet av Lena Ramberg fra Bokmerker.org om det å skrive dikt generelt, og Mingvasevann, spesielt. Det er så gøy å bli spurt om det man brenner for her i verden! Så tusen hjertelig takk til Lena for muligheten. Klikk på bildet for å lese intervjuet

bilde (70)

Da jeg møtte Nora i døra

Da jeg tidligere i høst skulle lese fra diktsamlingen min Om hvor langt det er til Ullern på Ibsen-festivalen, var det i lys av Ibsens Nora fra Et Dukkehjem. I går fikk jeg spørsmål fra en student om hva jeg tenkte og følte i den situasjonen. Faktisk var det en opplevelse som fremkalte uventet mange tanker og reaksjoner både før, under og etter forestillingen. Det jeg kjente veldig på, på forhånd, var hvordan diktenes plutselige kobling til Nora frembrakte skam i meg.

På Noras tid var det kontroversielle å gå. I vår tid og kultur er det mest kontroversielle kanskje å bli. Det ble et stort paradoks for meg, og det opplevdes ganske tyngende der og da. Jeg tenkte på alt hva generasjoner av både kvinner og menn har kjempet og ofret for likestilling, likeverd og like muligheter til selvrealisering for alle mennesker, uavhengig av kjønn, rase, tro eller legning. Jeg tenkte mye på om ikke dette nærmest pålegger oss å søke det beste for våre liv, pålegger oss å bryte ut av vanskelige livsbetingelser dersom vi kan. Fordi så mange ikke kan. Kanskje påhviler det særlig oss kvinner å vise oss sterke, uavhengige, realiserte og selvvalgte. Vi skylder kvinnene før oss det, vi skylder døtrene våre det og vi skylder andre kvinner i verden det. Derfor følte jeg skam. Og deretter behov for å forklare og beskytte jeg-et jeg gir stemme til, for hvem er vi egentlig til å dømme over hva som er best for andre? Og omfatter ikke kampen for likeverd også retten til å elske den vi elsker og være oss selv? Nå, etter at spørsmålet falt, føler jeg behov for å stå opp for begge hovedpersonene i boka mi.

Opp fra skamfølelsen dukket således en annen stemme frem i hjertet mitt, en stemme som protesterte og sa Nei, for pokker! Jeg er stolt av denne boka og jeg er stolt av kvinnen i den. Bokas hovedanliggende er å gi stemme til to ting: 1. Det å bli i en relasjon til tross for vanskelige omstendigheter, og 2. det å underkaste seg en dominant partner ut fra legning. Det å ha en legning som bryter med «normlegningen» er etter min oppfatning fortsatt så krevende i seg selv, at det gjerne medfører hemmelighold og brudd på andre normer.

Så sent som i 2010 ble seksuell sadisme og masochisme fjernet som medisinske diagnoser (ICD-10) i Norge, sammen med fetisjisme, fetisjistisk transvestittisme, multiple forstyrrelser i seksuelle objektvalg og transvestisme. Frem til februar 2010 ble altså alle med disse legningene stemplet som (psykisk) syke av norske helsemyndigheter. I den øvrige befolkningen ligger kanskje oppfatningen og lurer fremdeles, og i andre deler av verden er det fortsatt helt eller delvis sett på som sykdom. Mange som har disse legningene har derfor følt seg tvunget til å skjule det, kanskje ikke bare for andre, men for seg selv og også sine livspartnere. Jeg tror at både sykdomsstempelet og det at særlig SM får utslag i handlinger som ligner handlinger vi allment fordømmer, gjør at hemmeligholdet fortsetter og at det fremdeles er lite generell kunnskap om hva det faktisk innebærer å ha en slik legning. Også SM-ere fordømmer vold og tvang og undertrykkelse, men fordi det sett utenfra kan ligne, har jeg tenkt mye på at det er lett å dømme, men ikke fullt ut forstå, verken virkelige eller litterære personer. For dem i diktene mine er det ikke slik at den ene utsetter den andre for noe av ond vilje, og ingen av dem er noe offer. Det er heller slik at de holder fast ved hverandre som best de kan ut fra de forutsetningene de har. Om hvor langt det er til Ullern er bare en bok, men den skildrer noe som er en virkelig del av menneskemangfoldet. Det er virkelige mennesker som lever med fordømmelse, fornektelse og skamfølelse for hvem de er født som, også i dagens Norge. Rausere er vi ikke, lengere inn i forståelsen vil vi ikke. Men de som er annerledes trenger stemmer uansett tid og samfunn, og jeg har valgt og gi min til to av dem

Nora ble så lenge hun holdt ut, på grunn av plikt overfor mannen, familien og samfunnet. Min hovedperson blir fordi hun har en plikt overfor seg selv, til å holde fast ved det som er dyrebart og livsviktig for henne, det som gjør at hun kan være seg selv, til tross for vanskelige omstendigheter. Da jeg skulle lese siste dikt under Ibsen-festivalen var det naturlig å knytte det opp mot spørsmålet om å gå eller bli. Jeg valgte et dikt som kommer i den neste boka mi Mingvasevann, og fra nå av kommer jeg til å lese med enda mer stolthet. Diktet er slik:

At det fins grenser
også i meg?
Hvor dypt er det som ikke blør?

Jeg lovet vingen din
en fugl

 

Om å dikte langs en livslinje

Lenge før jeg var ferdig med å skrive Om hvor langt det er til Ullern begynte jeg å gruble på hvordan jeg-personen der hadde blitt som hun ble og på retningene livet tar via menneskene som kommer inn i det, – hvem som forøver og hvem som foredler oss, hvem vi forkaster og blir hos, selv mot alle odds.

Jeg har fundert på hvem vi er inni oss fra grunnen av, hva vi holder hellig, hvilke feilslutninger vi trekker av det vi frykter og lengter, og hvordan alt dette spiller med eller mot i relasjonene våre. Ganske svært, men jeg satte meg fore å se på de mest styrende relasjonene langs én livslinje, og en ny diktsamling begynte å stable seg på beina.

Jeg har valgt å fortelle fra de strekningene på livslinja som vanligvis er usynlige for andre, slik normer, tabuer, skam og annerledeshet kan plante usynlighet i hver og en av oss. Det vi skjuler og det som gjør oss alene. Men også det gode og vakre, det som binder sammen oppi dette. Jeg ville at det kunne vært deg eller meg, fortalt fra innsiden til hvem som helst. For hvem vet hvilke avslitte fallskjermsnorer kvinnen over gangen henger etter? Hva hun bærer av dyrebart og dype nederlag? Når begynner grensene våre å flyte, – hvor går de og hvor flytter vi dem? Er det bare tilfeldigheter som avgjør på hvilke side vi ender opp?

Også denne boka er skrevet i jeg-form, fordi det gir meg mest å gi stemme til en historie som fortelles innenfra, ikke til en utenforstående betrakter. Jeg må kjenne meg inn på innsiden av hendelsene mens jeg skriver, for å finne frem til de rette ordene.

Mingvasevann er en fortelling om å bli til den du er, om å ønske tilhørighet så sterkt at grensene for moral, integritet og tålt forstrekkes i hemmelighet. Slik hemmeligheter kan vokse seg som hus omkring deg, når redselen for å bli forlatt er bærebjelken i fundamentet ditt.

Boka kommer ut på Tiden Norsk Forlag i januar 2015

bakside omslag mingvasevann

Tidens katalog 2014

På onsdag presenterte forlaget høstlista si, i tillegg til katalogen over alle årets bøker. Fortsatt blir jeg svimmel av lykke og forundring og takknemlighet og uvirkelighet, ja, og ydmykhet over å få tilhøre her, at jeg står på en liste med bare fem navn, som her, under verdens vakreste overskrift. Nei, det slutter ikke å brenne i meg, hele denne opplevelsen, alt som er nytt og storslagent og litt skummelt, alle de fine menneskene jeg møter, og størst av alt; det å ha en gigantisk drøm, i årevis, en drøm så svær at den nesten ikke synes realiserbar – og så oppleve at den går i oppfyllelse. Behovet for å rope TAKK er påtrengende. Hver dag.

bilde (22)

 

Om gruvearbeid, paradiser og bok #to

Den vanskelige andreboka er vel verdenskjent. Jeg begynte å skrive på min allerede 4. oktober i fjor, den dagen Om hvor langt det er til Ullern ble antatt, mer enn tre måneder før den kom ut. Jeg sto der som en rein og skjær vulkan av glede og tro og nytt mot, sto oppå taket av jobben min og hylte av glede, grein litt også, ut over Grønland, og det sa pling!
et her-er-en-historie-til-pling! Så begynte jeg å skrive. Og på så mange vis er det lettere. Ullern ble til uten å ha en bok-tanke i bånn, den ble nærmest skrapt frem, plukket ut av en haug på hundrevis av dikt, limt sammen og knadd og elta og forkastet og skrevet på nytt og på nytt i månedsvis, et nesten utmattende arbeid. Men 4. oktober sa det pling for en helt annen type prosess, for en hel historie med hale og hode og innhold i mellom. En klar plan. Det var bare å hive seg svalestups ut, selvsagt i nytt hardt arbeid, ny søvnløshet, uro, tro og utro, måneder med beinhardt gruvearbeid inni hodet og hjertet mitt.

For dikt kommer ikke flyvende inn på ferdige vakre ark, som små papirfly fra fremmede om natten. De må hakkes ut med hammer og meisel fra alt opplevd, sett, tenkt, erfart, observert, luktet, smakt, ledd, grått, fryktet, begjært, mistet, fått, vokst på og blødd. Det er i sannhet gruvearbeid. Romstering langt under overflaten, alle sanser skarpt konsentrert om det som befinner seg der. Hvilke ord det har i seg.

 

Så kommer jeg opp en lys morgen og går forsiktig rundt et paradis noen unger har lagd med kritt på fortauet utenfor verandaen. Sågar har en av dem gitt seg selv en egen start nesten helt ved mål. Og jeg kjenner inni meg at det ikke skal regne den dagen, kjenner hvor heldig jeg er som får lov å streve med det jeg så inderlig elsker å streve med.

Kjenner at mye er lett og frydefullt med bok nummer to, mens kanskje fallhøyden er større, uten at det ikke gjør noe. For plutselig er det ikke det å bli ferdig som er det aller viktigste, men å få lov å være inni drømmen enda en stund. Være der så lenge jeg vil. Hoppe til.

bilde 1 (12)

ettertanker om hva fremmede tenker

Image

Jeg har prøvd å forberede meg på taushet, men må innrømme at det å bli anmeldt var en del av den STORE drømmen, og i går gikk den i oppfyllelse. I dag har jeg derfor tenkt mye på hva det betyr å bli lest, hvor fint det er, men også hvor underlig, hvor forskjellige øyne vi ser med, hvorfor anmelderen et øyeblikk der på kontoret tenkte på den største massemorderen i norsk etterkrigshistorie, hva det nå kan bety å runke adverb, hvorfor ord plassert med milimeterpresisjon og hamrende hjerte, leses som vilkårlig sammensatte abstraksjoner. Vurderinger det ikke er lett å lære av fordi de ikke peker ned på noe bestemt sted. Jeg leste de nye diktene mine med ganske høye skuldre i natt, tenkte at dette og dette kanskje er kitsj eller kunstlet uten at jeg forstår det. Men det nytter ikke å tenke sånn.
I dag har jeg ristet av meg knuten i nakken og kjent på hvor stort det faktisk er at en fremmed har gått inn i det diktene handler om og sagt noe om det med veldig sterke og ladede ord. Det berører meg veldig, og det å få se sitt eget arbeid gjennom andres øyne er uansett en ære, det er sabla gøy, utrolig spennende og umulig å forberede seg på. Ingen har snudd steinene i sjela mi i avisen før, og kanskje det var derfor det kjentes så innmari betydningsfullt. Det var en drøm at noen skulle bry seg nok til å mene noe, og nå har noen gjort det. Jeg er umåtelig heldig, brakk ikke ryggen på noen måte og det var ord der som var så fine at jeg kommer til å huske dem for alltid. Jeg tar det hele med meg, skriver nye dikt og drømmer enda større drømmer.

boka mi!

Torsdag 9. januar skjedde det magiske å holde min egen bok i hendene for første
gang. Til alle som går med samme drøm som meg vil jeg si: det er verdt det!
– Alt arbeidet, all tvilen, avslagene, kreftene, alle nettene med for lite søvn, uroen
og ventetiden – det er verdt det, for det ene øyeblikket alene; stå der og kjenne det
er virkelig, stryke over forsiden, snuse på den, åpne og bla med dypt rørte hender.
Det gjør noe med sjela, noe fint og dyrebart jeg ikke har ord for ennå.

bilde-5

om å skrive i jeg-form, skrive ekte og sant, lyve om alt

Om hvor langt det er til Ullern er dikt i fortelling om sterke krefter i og mellom
to mennesker, om dominans og underkastelse, tynnslitte grenser, utlevde
fantasier, tro- og utroskap, om å finne og miste, nyte, falle og flyte. Våge det.

Hva vi lever bak lagene av fasade, har alltid fascinert meg, det motsetningsfylte
der inne, det vi trekkes mot og utløser i hverandre. Rommene der vi skamløst og
uten unnskyldning går ut på lina, vil og tror selv når alt håp er ute, der vi beseirer
og med åpne øyne lar oss, er mørke stup, sitrende lyst, nytelse, drifter, bedrag og
brutalitet, der fråde, fryd og fråtseri vil oss usensurert, gjør oss nakne, istykkerslåtte, sterke, der vi bare er puls, pust, blod, nerver og hud, uten beskyttelse hvis noen
skulle tittet inn, sett oss slik.

208514_1855875127976_4924145_n

Jeg forteller fra kantene av livet ingen av oss deler på Facebook, det som bryter
normene, det vi lyver om; elske feil person på feil måte, uten feriebilder å vise frem.
Det å bli der likevel.

Å skrive er for meg å gå mentalt inn i en følelse eller situasjon som om det er et rom,
et faktisk rom med gulv og tapetserte vegger, se meg om og spørre; hvilke ord finnes
her, for dette? Hva lukter og smaker det? Hva er godt, hvor gjør det vondt, hvordan
havnet jeg her?

Jeg jakter det autentiske uttrykket og må fortelle innenfra og ut om diktet skal være
verdt å skrive. Det betyr at jeg tar i bruk hele mitt eget register av mistet, fått, observert,
satset, tapt, fornemmet, elsket og avskydd, for å fortelle det jeg vil. Men er det sant, er
jeg-et i diktene meg? – Ja og nei, jeg kunne ikke skrevet disse diktene uten å være den
jeg er, men jeg tar i bruk de virkemidlene jeg trenger for å få fortalt historien, både språklig,
levd, undersøkt og sett, uten at mitt private liv er viktig å lete etter oppi det hele.

Jeg tenker at det går an å skrive fra et sant og ekte sted i seg selv og samtidig gi diktene
egne selvstendige liv i svarte skoger og ved hav, uten å ha vært der selv. Jeg har for
eksempel aldri vært i Svartskog og liker meg best på land. Å skrive i jeg-form er det som
tar meg lengst inn i nerven i teksten. Det handler om å satse alt, eller la det være. I poesien som i livet