Oooh fryd og liv og lyst! Visste ikke engang at det gikk an å drømme om å få en helside i VG Helg, men det gjorde det altså! Jippi! Tusen takk Ellen Wisløff – du er ren poesi!
Lykkelig er den som får ha hjerteboka si i Boksalongens julekalenderluke nr 16 på Facebook! Hurra!
I dag er det 6 år siden jeg skrev den første vaklende versjonen av diktet Om hvor langt det er til Ullern, og postet det på Dagbladets Diktkammer under ganske sterk tvil. Jeg hadde bare skrevet dikt i tre måneder og var usikker på om det var flaut eller fint. Men diktlærer Helge ga meg god-ord, endringsråd og var begeistret for tittelen, og jeg ble så lykkelig, ble så lykkelig at jeg ble skikkelig ivrig og bestemte meg for å jobbe hardt for å få det helt på plass, og etter kanskje 100 omskrivinger hadde jeg yess-følelsen, og innen da var Diktkammeret blitt stedet jeg kunne leve og puste og jeg hadde også skrevet så mye mer at jeg våget meg på innsending til forlag. Ni refusjoner senere sa Tiden forlag at vi vertfall kunne ta en kaffe. Det ble mye kaffe. Det ble bok. Det ble en bok til. Det ble opplesninger, nye nære venner, enda større drømmer, glede, reiser, medlemskap i Forfatterforeningen, tre antologier, en fjerde i kjømda, dikt på t-banen, mange varme meldinger fra ukjente som diktet har fått betydning for, og nye manus under arbeid. Det ble et nytt liv. Og når jeg ser tilbake, ser jeg at veien snirkler seg tilbake til kl. 04:35 natt til denne dagen for 6 år siden da jeg postet den brennende nyforelska følelsen jeg hadde den natta rett fra hjertet, og Helge Torvund sa: «…tittelen har nærast ein klang av klassikar over seg, noko som kan bli eit munnhell.» Og jeg fikk troa og ga bånn gass. Og jeg har lyst til å si til alle som drømmer og noe stort og viktig: – Ikke gi opp!
Tenke seg til, vi fikk være med i Ren poesi del 2 også vi! Det har blitt en utrolig vakker bok, og jeg er stolt og glad for å få være i så fantastisk selskap. Tusen takk til redaktør Ellen Wisløff!
Diktet mitt om hvor langt det er til Ullern fortsetter reisen sin og er nå på Stortinget T-banestasjon! Det gjør meg både rørt, stolt og takknemlig. Dette diktet betyr så mye for meg, både som avtrykk av følelsen og den store nye kjærligheten som foranlediget diktet, men også fordi det startet bokdrømmene og alt det fine som har skjedd meg som følge av dem, alle de gode menneskene jeg får møte, reisene rundt i Norge, nye sterke vennskap og stadig nye skrivedrømmer. Utspringspunktet mitt, og nå altså på Stortinget stasjon.
Litteraturtidsskriftet La Granada har bedt 48 norske forfattere navngi de fem diktsamlingene de mener er de viktigste de siste 50 årene. Ut i fra disse titlene har de laget en liste over det de mener er de 106 viktigste norske diktsamlingene fra 1965–2015. Å få være med her er noe av det fineste som har hendt meg. Det betyr så mye, for det var ikke noe lett å skrive denne boka, men å gjøre det kjentes mye viktigere enn frykten. Og nå sitter jeg på verandaen og er lykkelig og takknemlig og forundret og glad!
For å se flere dikt; e-diktet
