I dag er det 6 år siden jeg skrev den første vaklende versjonen av diktet Om hvor langt det er til Ullern, og postet det på Dagbladets Diktkammer under ganske sterk tvil. Jeg hadde bare skrevet dikt i tre måneder og var usikker på om det var flaut eller fint. Men diktlærer Helge ga meg god-ord, endringsråd og var begeistret for tittelen, og jeg ble så lykkelig, ble så lykkelig at jeg ble skikkelig ivrig og bestemte meg for å jobbe hardt for å få det helt på plass, og etter kanskje 100 omskrivinger hadde jeg yess-følelsen, og innen da var Diktkammeret blitt stedet jeg kunne leve og puste og jeg hadde også skrevet så mye mer at jeg våget meg på innsending til forlag. Ni refusjoner senere sa Tiden forlag at vi vertfall kunne ta en kaffe. Det ble mye kaffe. Det ble bok. Det ble en bok til. Det ble opplesninger, nye nære venner, enda større drømmer, glede, reiser, medlemskap i Forfatterforeningen, tre antologier, en fjerde i kjømda, dikt på t-banen, mange varme meldinger fra ukjente som diktet har fått betydning for, og nye manus under arbeid. Det ble et nytt liv. Og når jeg ser tilbake, ser jeg at veien snirkler seg tilbake til kl. 04:35 natt til denne dagen for 6 år siden da jeg postet den brennende nyforelska følelsen jeg hadde den natta rett fra hjertet, og Helge Torvund sa: «…tittelen har nærast ein klang av klassikar over seg, noko som kan bli eit munnhell.» Og jeg fikk troa og ga bånn gass. Og jeg har lyst til å si til alle som drømmer og noe stort og viktig: – Ikke gi opp!