Noen ganger når jeg ikke får sove og trenger å avlede tankestrømmene, tar jeg bilder av meg selv med lukkede øyne, prøver å fange noe jeg ikke kan se i speilet, ikke vet om meg selv. Dette er et slik, men på underlig vis tenker jeg at jeg akkurat der og da greide fange meg selv, greide å feste noe nesten ingen andre ser, noe som ligger nær det jeg prøver si når jeg skriver dikt.
Var på Grini Mølle i dag, og fotograferte litt med fineste søstra mi (myurbanstories.com)
Da jeg så på bildene etterpå tenkte jeg på hvor underlig det er at vi faktisk tok bilder på samme sted, når uttrykkene ble så forskjellige. Det første her tok hun av meg, det andre tok jeg av meg selv 50 meter bortenfor:
Det å fotografere ligner veldig på å skrive poesi. Vi gjør det samme hele tiden; begge velger vi ståsted, vinkel, blenderåpning, lukkertid, farger, stemning, hva vi stenger ute, hva vi velger inn – hva det er vi vil si, hvordan og til hvem. Vi velger hva vi vil feste til papiret, hvilke øyeblikk som skal fortelle historien vår. Noe bare er, noe iscenesetter vi. Disse tok jeg av oss:
Kanskje var jeg trist, kanskje glad. I vertfall var jeg der med søstra mi. Været var som været var. Jeg hadde 84 dikt inni hodet mitt. En selfie tok vi også: 
Ord eller filmrull – det handler om lys og mørke, avstand, nærhet og utvalg av virkelighet.
med bare én stjerne på himmelen, og jeg tenkte på en strofe av Beth Hart;
Nothing scares me more, than the silence of your heart
Jeg har ikke så mye tid til å male, tegne eller fotografere lenger, men det er
hyggelig å ta vare på noe av det jeg har gjort tidligere, og jeg har fortsatt
en profil på kunstnettstedet Artslant.com. Her er to bilder på det jeg har malt:
