Mingvasevann

Hvem forøver og hvem foredler oss? Hvem er vi inni oss fra grunnen av, og hva holder vi hellig og dyrebart gjennom alt? Hvilke feilslutninger trekker vi av det vi frykter og lengter, og hvordan spiller alt dette med eller mot i relasjonene våre?

Jeg ville utforske slike spørsmål langs den usynlige delen av en livslinje, slik normer, skam og annerledeshet kan plante usynlighet i hver og en av oss. For hvem vet hvor mange avslitte fallskjermsnorer kvinnen over gangen egentlig henger etter? Hvor går grensene våre, hvor flytter vi dem og er det bare tilfeldigheter som avgjør på hvilke side vi ender opp?

Mingvasevann følger jeg-personen fra 5 til 45 år, gjennom relasjoner som begynner, tar slutt og på ulike måter former henne. Mingvasevann er en fortelling om å bli til den du er, om å ønske tilhørighet så sterkt at grensene for moral, integritet, tålt og utholdenhet forstrekkes i hemmelighet. Slik hemmeligheter kan vokse seg som hus omkring deg, når redselen for å bli forlatt er bærebjelken i fundamentet ditt.

Utgitt på Tiden Norsk Forlag, januar 2015.

Omslag Mingvasevann Omslagsdesign: Egil Haraldsen

Reklamer

9 thoughts on “Mingvasevann

  1. Denne MÅ jeg bare lese! Reserverte boka på biblioteket nå og gleder meg til å begynne å lese i morgen. Jeg vet ikke riktig hva det er, men du treffer meg på en helt unik måte med ordene dine. Som om du rører ved noe dypt i meg, et sted som få har vært. Kanskje er det en form for gjenkjennelse, kanskje er det bare magi.

    Når jeg leser noen av ordene dine og kjenner på alle følelsene de skaper, får jeg gåsehud. Det er sjeldent poesi treffer meg så sterkt. Selv om det er nettopp det jeg aller helst leser. Du har truffet en nerve, og det er en viktig en.

    Nå skal jeg sette meg ned å skrive noen egne tekster. Gripe øyeblikket og inspirasjonen du har gitt meg. Takk for at det finnes slike magiske skribenter som deg.

    • Kjære Marthe Charlotte, jeg som driver med ord døgnet rundt, jeg har faktisk ingen som kan beskrive hvor stort og forunderlig fint det er å få en så vakker hilsen. Millioner av takk! Bare det at noen leser det jeg skriver, og bryr seg om det, er fremdeles helt surrealistisk for meg. Men det betyr uendelig mye, gir meg pågangsmot og nye krefter. Jeg begynte ikke å skrive før i november 2010, og hadde ALDRI trodd det skulle bli til noe mer enn små hemmelige dikt jeg skrev for meg selv og på Diktkammeret.no. Men så viste det seg altså at drømmer kan bli virkelighet, og nå er det å skrive like viktig for meg som å puste og spise. Så grip øyeblikket og skriv av hele ditt hjerte!! Hilsen Cecilie

      • Jeg kan godt forstå at det å skrive er like viktig for deg som å puste og spise, for slik føler jeg det også. Det er ikke bestandig jeg skriver like mye, men jeg kan si såpass – at uten evnen til å uttrykke meg kreativt med ord – hadde jeg neppe vært i live den dag i dag. Å skrive dikt, korte historier og ikke minst dagbok i flere år har fått meg ut og opp av mørket. Det har fått meg til å holde ut litt til, lenge nok til at jeg klarte å få orden på livet og psyken min etter årevis i mørket. Ord er magisk, og om det er noe som kan flytte fjell tror jeg ikke det er tro, men ord.

        Livet har vært tøft og gitt meg mange livserfaringer til tross for min unge alder, og den vakreste måten å se tilbake på alt det vonde – er nettopp gjennom tekstene mine. Smerte, svik og savn kan fort bli en inspirasjonskilde til gode tekster. Og selv om det mørkeste mørket er borte den dag i dag, lever skjønnheten videre i tekstene. Jeg synes det er viktig å finne noe vakkert med alt, også det som er aller mest vondt.

        Ønsker deg en god kveld videre! 🙂

      • Det er sterkt å lese hva skrivingen betyr for deg Marthe Charlotte. Hvis du leser Mingvasevann vil du nok se at jeg også har skrevet meg ut av mørket. Det er derfor det kjennes livsviktig. Ønsker deg alt godt.

    • Kjære Marthe Charlotte, tusen millioner takk for raus, varm, klok og vakker lesning av boka mi. Den betyr så mye for meg og derfor betyr det du skriver så mye, mer enn du aner. Det er ingen hemmelighet at denne boka fikk svært blandet mottagelse og at mange forsto så lite at de avskrev den helt. Det må jeg tåle, men når noen, når du, leser slik du gjør og vil forstå og relaterer deg til det du leser med ditt eget liv, ja da blir jeg usigelig lykkelig og tenker at alt strevet er verdt det. For du er inne på noe veldig vesentlig, – det usagte i våre liv. Det usagte er jo ofte usagt fordi det er skammelig, og det som aldri er sagt har derfor heller ikke noe språk, har ingen egen stemme. Å gi det en stemme f.eks. gjennom poesi, tegning, maling, foto, musikk eller dans, betyr også å gi seg selv en stemme. Det er skummelt, men også livgivende, særlig når noen forteller at de har hørt stemmen din og du ser at verken du selv eller de gikk i stykker av det. Det er vidunderlig, det er en gave, det er å bli et helere menneske.

      Tusen takk igjen. Skriv, skriv, skriv! Ønsker deg alt godt. Hilsen Cecilie

      • Takk for et hyggelig svar i natten! Jeg har faktisk fått masse inspirasjon til egne tekster etter å ha lest boken din. Mest fordi jeg har forsøkt å utfordre måten jeg skriver på. Jeg har alltid skrevet ganske åpent, nakent og ærlig – men jeg har den siste måneden funnet andre måter å formidle det på – gjort det mer ekte på en måte. Jeg har skrevet overraskende mange dikt, som bare verker etter å komme ut på bloggen, hehe 🙂 Men der er det mange forhåndspubliserte innlegg, samt en planlagt bloggpause i april – så disse tekstene finner nok ikke veien ut verdensveven før i sommer/høst. Jeg blir alltid glad når jeg finner noen som virkelig treffer en nerve, slik som du gjør. For det føles nok så unikt i dette litt for overfladiske, travle samfunnet vårt. Da er det fint å søke nedover, innover – i noe dypere.

        Jeg er enig i at det kan være skummelt å gi seg selv og det vonde en stemme. Spesielt det usagte. Selv for meg som har vært ganske åpen om mange vanskelige ting jeg har gått gjennom, gjenstår det likevel mye som jeg aldri tror jeg vil klare å si «i klartekst». Da er det fint å pakke det inn i poesi. Ikke minst fordi det føles tryggere. Folk vet ikke om jeg egentlig skriver om meg selv, eller bare noe som er oppdiktet. Og det ufarliggjør på en måte følelsene og opplevelsene.

        Hilsen Marthe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s