Du kan være tjue meter høy og grønn, uten noen gang å bli lagt merke til, og uten at noen vet hvilke hemmelige skatter i deg de kunne ha funnet, fordi du er uatskillelig vanlig. Vanlig, både som i vern og ensomhet. Som grana. Også du kan drømme om å tindre ompusla og eksklusiv som et bonsaitre, klart du kan, ikke som grana, egentlig bare sett i jula, overpynta og beklemt mot en vegg i stua.

Når du er så mye, mye mer. Graner kan bli eldgamle, dog ikke nær hva røttene deres kan. Rota kan leve i 10 000 ufattelige år, og dette, at det under oss ligger liv levd i skjul siden 8000 år før tidsregninga vår, er nesten som verdensrommets uendelighet og samtidige ekspansjon, å gripe om. Perspektiver så store at du kjenner det nesten vipper deg mot sinnssykdom. Men for den som virkelig interesserer seg, er det vakreste mulig å se med øynene, bare du vil og åpner dem;

Én grans friske, sterke grein kan strekke seg inn i en annens skadde stamme, kan vokse inn i såret som deretter gror omkring den, slik at de etter en tid deler greina mellom seg, og ingen kan se hvem den tilhørte opprinnelig. De to deler arm, med hverandres hender og helbredelser tatt opp seg. Som en delt og bestandig vilje til forsterkning.