Hver gang du kommer

Hver gang du kommer, river jeg sorgen av som et plaster
tar frem et nytt hjerte, legger på det paisley-mønstra trekket
i sval egyptisk bomull, stapper mørket i skittentøyskurven
maler en munn i den blå, langt lettere sommernattnyansen
som holder så godt på latter, på lengselsfantasien og frokost
på sengen, tenner lys i øynene og speider etter bilen din øverst
i bakken, dette bildet av meg selv, holdt av og uslitelig om

Natt i Paris

Det med å kysse på Champs Elysees når du
aller minst venta det, de nye luktene, lufta
meteoritten av letthet gjennom kroppen
Triumfbuen, ilden, alt det vakre og vinen
når ansiktet ditt er sola og jeg kjenner svikten
som bare fins i mose under ryggen, selv her
i denne store byen, slik hviler den, frykten

vet du ikke flykter, ikke her, om det smeller
ikke nøler, ikke dør, men stanser blødningen
har sånne hender. Det er det eneste jeg vet
om deg sikkert, om meg, hva som er viktigst