Verdensdagen for psykisk helse

var i går og jeg ville dele to små dikt fra en serie jeg holder på med:

Våkenetter 

Nynne lave drømmer
lave nok til lov å ha;
so ro lille mann
so ro mammaen hans
i morgen er en ny dag

Jeg kan det fra du var baby
puste når du sover

Din fulle tyngde

fortsatt over ryggen
som sommerfuglvingen

Ellers er veldig veldig hyggelig når noen bruker diktene mine til å si noe viktig ❤️

Natt i Paris

Det med å kysse på Champs Elysees når du
aller minst venta det, de nye luktene, lufta
meteoritten av letthet gjennom kroppen
Triumfbuen, ilden, alt det vakre og vinen
når ansiktet ditt er sola og jeg kjenner svikten
som bare fins i mose under ryggen, selv her
i denne store byen, slik hviler den, frykten

vet du ikke flykter, ikke her, om det smeller
ikke nøler, ikke dør, men stanser blødningen
har sånne hender. Det er det eneste jeg vet
om deg sikkert, om meg, hva som er viktigst

Om det å få sagt det

Jeg jobber med kommunikasjon, jobber med å skape forståelse for betente politiske temaer gjennom dialog med innbyggerne. Jeg gjør det ganske bra og får betalt, samler pensjonspoeng. Likevel er det så fascinerende vanskelig å si det som er viktig når noen står der med hjertet mitt i hendene sine. Kom på dette diktet fra Mingvasevann i dag:

Mai-finalen på Diktkammeret

har jaggu funnet plass for et av mine dikt. Maifinalen! – Som alltid stor stas! Diktkammeret er jo selve moderskipet jeg alltid vender tilbake til. Diktet er slik:

Slik jeg er tredd på deg, slik ordene
henger i lufta og leppene mine beveger deg
Slik buktaleren gir kropp til dokka
med munn og mage for sju barske vintre, for mime
nok til sju og sytti sløye somre

Slik jeg er tredd på deg, slik du
beveger meg

slik planeter i bane
slik perler på sølvtråd
slik begynnelse og ende