Jeg jobber med kommunikasjon, jobber med å skape forståelse for betente politiske temaer gjennom dialog med innbyggerne. Jeg gjør det ganske bra og får betalt, samler pensjonspoeng. Likevel er det så fascinerende vanskelig å si det som er viktig når noen står der med hjertet mitt i hendene sine. Kom på dette diktet fra Mingvasevann i dag:
Levanger bibliotek har lagt ut denne nydelig posten på Instagram i dag, og hurra, jeg blir så inderlig glad når noen gjør sånne vakre ting! På insta vises det som film, med skjønnas-fuglene i bevegelse til og med! Følg @levbib for mye påfyll av bok-kjærlighet!
Å ligne på Finland
kan vi le av
la det høres fint ut, av betydning
nesten som dypblå sjøer
ikke brer seg
men brer om
som dyne eller ordensbånd
rett før sovne, etter
tåle
Deler dette diktet fra Mingvasevann, i forbindelse med #hvorlite, – politiets kampanje mot vold i nære relasjoner. Spørsmålet skal aldri være hvor mye du skal tåle, men hvor lite. Min oppfordring er; se en som trenger å bli sett, og spør om det som er vanskelig å spørre om! At noen faktisk ser deg kan være avgjørende for å finne mot og krefter til å bryte ut av en voldelig relasjon.
To siders fellesanmeldelse i Morgenbladet! Jeg er jaggu i godt selskap når Morgenbladets Carina Elisabeth Beddari høvler over deler av samtidspoesien i dag. Men herregud, hvor fantastisk stort å bli regnet med i SAMTIDSPOESIEN. Spranget fra nattverandaen til de store avisene er svimlende og nær ubegripelig. Jeg føler meg halvt som bjørn og halvt som sommerfugl. Lenke til nettutg: http://morgenbladet.no/2015/07/hvem-er-redd-poesien
«Det er når hun dukker ned i de vanskelige seksuelle relasjonene at Østreng blir en interessant lyriker» sier Henning Howlid Wærp i Aftenposten, papirutgaven, i dag. (eller er det Gunnar Kagge, slik det står på Aftenposten nett?) – «Det er noe ubehagelig over dette, men samtidig ligger det en tvetydig fascinasjon i tekstene som gjør det til noe annet enn overgrepsscener.»
Jeg er virkelig ufattelig glad for en anmeldelse, det er jeg, og litt trist for at jeg ikke greier å formidle hva det som ikke er sex egentlig handler om, slik jeg opplever det ut fra avisas riss av handlingen. Men sånn er gamet. Og det er et privilegium å bli anmeldt, så hipp hurra! Det ER stas, det er superstas! http://www.aftenposten.no/kultur/litteratur/Cecilie-Cottis-Ostreng-gjor-punktnedslag-i-livslopet-8026778.html Aftenposten nett og papir:
Jeg tar turen til Litteraturhuset i Bergen 15. mai for å lese dikt sammen med Lars Haga Raavand, Ole Horvli og Simen Kjærsdalen. Det blir en fin kveld med ulike stemmer, sterk poesi og vakker musikk. Velkommen! (lenke til arrangementet på bildet)
Å dele scene med Bergenhus entusiastkor var en levende og kraftfull opplevelse, som skapte fin kontrast til diktene. Jeg leste fra både Mingvasevann og Om hvor langt det er til Ullern, i tillegg til at jeg leste to helt nye dikt. Alltid fint å lese sammen med Hilde Susan Jægtnes, Knut Olav Daasvatn og Simen Kjærsdalen. Tusen takk til dere skjønne mennesker blant publikum som klapper og ler på fine steder og som deler ut raust med god-ord og klemmer!
ble en uforglemmelig kveld og natt i poesiens tegn og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk delta! Tusen takk til OPS! Oslo Poesisentrum og Deichmanske hovedbibliotek for fantastisk innsats både for gjester og poeter. 240 i salen, 25 på scenen!
Har vært så heldig å få noen videoklipp fra slippfesten for Mingvasevann 14.1.15
fra Kjell Ivar Sandvik som både var tryggende og filmende tilstede. Her er noen gjensyn fra kvelden: (klikk på overskriften over her for å åpne posten i ny fane hvis du ikke får opp videosnuttene automatisk)
Redaktør Kjetil sin fine tale:
Men ville du forlatt meg i en mørklagt Mercedes?:
Om fuglunger, farmorer, hav og hjerteslag:
Ingenting av dette er sant, likevel alt:
Om å bli til:
det siste diktet på filmen her slutter slik:
…få være Henne, hun som skal beholdes, og når du svarer
står en enhjørning levende i rommet
Cecilie Cottis Østreng 