Slik jeg er tredd på deg, slik ordene
henger i lufta og leppene mine beveger deg
Slik buktaleren
Slik dokka
med munn og mage

for sju og sju vintre, for mime
nok i alle, til sjuogsytti
gnistrende somre

slik planeter i bane
slik perler på sølvtråd
slik din vilje, slik begynnelse og ende
er vi forbundet

At du ville meg slik, fikk meg slik, svimmel i
det nye navnet som var mitt, ble
til
som innsiden av grepet ditt
flodvarm total
i et sovende kyss, klodenes dreiende
punkt, en dobbel munn levd mot

Eventyret slik, hundreårslyset
om ansiktet ditt

Ennå ser jeg deg ved parkeringsautomaten
der på toppen av Youngsgata, du har skjerf
og strever med betalinga, kortet vil ikke ta
det er januar, vi er år og få meter unna
der du fant fant og ville ha, og alt for alltid da
men nå skal du skynde deg, ta hånda mi og vi
skal skutte oss, le, løpe til rommet vi har
litt lenger fra, og i morgen, ennå mørkt, ennå
søvnig nær når jeg kysser deg skal du si
du har sovet bedre enn på minst hundre år
og jeg at også jeg, og jeg skal gå og ikke forstå
hvor gråten kommer fra

Det honningblå lyset
fra utslitte drømmer
der sommer kunne oppstå
Håret ditt av kobber
når du snakker om havet

jeg vet ikke hvilken natt
en endeløs korridor
av kritthvite døde strå
og langt der nede
havets langsomme vingekant som slår

Ved ytterste tanke;
fly bare