Et gammelt dikt i sin ørtiende form

Inngifta på den engelske siden av familien min fins den anerkjente poeten Daljit Nagra, som er en stor inspirasjonskilde for meg. Han sier at et dikt aldri er ferdig før i øyeblikket det går i trykken. Det er jeg enig i, når det går i trykken er det for sent, men frem til da skriver jeg det samme diktet om og om igjen, endrer, flytter, stryker, flytter tilbake, bytter fugl, skifter mening eller fokus, fjerner noen hender, legger inn en munn. Uansett hvor fornøyd jeg er prøver jeg å gjøre det bedre. Noen ganger ser jeg til slutt at jeg har skrevet det hele istykker, at det likevel ikke hadde livets rett. Andre ganger er jeg superbegeistret frem til jeg setter diktet i sammenheng med andre, og ser det kollapser helt. Det er en spennende prosess. Kan ikke hvile, av hvile oppstår ingenting!

Reklamer

Mingvaser på Ullern

Jeg har blitt intervjuet av Lena Ramberg fra Bokmerker.org om det å skrive dikt generelt, og Mingvasevann, spesielt. Det er så gøy å bli spurt om det man brenner for her i verden! Så tusen hjertelig takk til Lena for muligheten. Klikk på bildet for å lese intervjuet

bilde (70)

Om å dikte langs en livslinje

Lenge før jeg var ferdig med å skrive Om hvor langt det er til Ullern begynte jeg å gruble på hvordan jeg-personen der hadde blitt som hun ble og på retningene livet tar via menneskene som kommer inn i det, – hvem som forøver og hvem som foredler oss, hvem vi forkaster og blir hos, selv mot alle odds.

Jeg har fundert på hvem vi er inni oss fra grunnen av, hva vi holder hellig, hvilke feilslutninger vi trekker av det vi frykter og lengter, og hvordan alt dette spiller med eller mot i relasjonene våre. Ganske svært, men jeg satte meg fore å se på de mest styrende relasjonene langs én livslinje, og en ny diktsamling begynte å stable seg på beina.

Jeg har valgt å fortelle fra de strekningene på livslinja som vanligvis er usynlige for andre, slik normer, tabuer, skam og annerledeshet kan plante usynlighet i hver og en av oss. Det vi skjuler og det som gjør oss alene. Men også det gode og vakre, det som binder sammen oppi dette. Jeg ville at det kunne vært deg eller meg, fortalt fra innsiden til hvem som helst. For hvem vet hvilke avslitte fallskjermsnorer kvinnen over gangen henger etter? Hva hun bærer av dyrebart og dype nederlag? Når begynner grensene våre å flyte, – hvor går de og hvor flytter vi dem? Er det bare tilfeldigheter som avgjør på hvilke side vi ender opp?

Også denne boka er skrevet i jeg-form, fordi det gir meg mest å gi stemme til en historie som fortelles innenfra, ikke til en utenforstående betrakter. Jeg må kjenne meg inn på innsiden av hendelsene mens jeg skriver, for å finne frem til de rette ordene.

Mingvasevann er en fortelling om å bli til den du er, om å ønske tilhørighet så sterkt at grensene for moral, integritet og tålt forstrekkes i hemmelighet. Slik hemmeligheter kan vokse seg som hus omkring deg, når redselen for å bli forlatt er bærebjelken i fundamentet ditt.

Boka kommer ut på Tiden Norsk Forlag i januar 2015

bakside omslag mingvasevann