I tunge tider gjelder det å huske at det finnes noe annet.
Under snøen
Svar
Stikkordarkiv: poesi
om å vite hvem du er
Bilde
Ta sats!
Jeg tar rennafart inn i den nye året med satse-diktet mitt fra Om hvor langt det er til Ullern. Når dagene og tankene er tunge finner jeg alltid tilbake til det;
Mørk november
Jeg har skrevet noen lysere dikt den siste tiden, prøvd meg på både håp og pågangsmot, men jaggu var det ikke noe av det mørkeste som kom til november-finalen på Diktkammeret! Og i veldig godt selskap! Takk og takk! Se alle finalistene her.
To dikt om å ikke gi opp
med ønske om en god førjulstid, og fred i hjertene for dem som trenger det.
Musikk og ord i gamle, ærverdige rom
Glimt fra poesikonserten vår i Ski middelalderkirke på fredag. Fra Kammerpoetane var det Jan I. Sørensen og jeg som leste og Simen Kjærsdalen som spilte mandola og lutt. I tillegg var laget vårt superforsterket med de fine poetene Vidar Kolås, Bjarne Kjeldsen og Heidi Steen Jensen, og sist men ikke minst den nydelige fløytemusikken til Astraea Antal. Jeg blir fylt med en nesten ubeskrivelig glede og takknemlighet over å få gjøre dette, få reise rundt med ordene mine og få møte så mange fine, varme og inkluderende mennesker på veien. Det gir lys og pågangsmot til livet mitt.
Verdensdagen for psykisk helse
var i går og jeg ville dele to små dikt fra en serie jeg holder på med:
Våkenetter
Nynne lave drømmer
lave nok til lov å ha;
so ro lille mann
so ro mammaen hans
i morgen er en ny dag
–
Jeg kan det fra du var baby
puste når du sover
Din fulle tyngde
fortsatt over ryggen
som sommerfuglvingen
Ellers er veldig veldig hyggelig når noen bruker diktene mine til å si noe viktig ❤️
To
Noen ganger kjennes vi for få
for usikra og tynt fundamentert
men så husker jeg og vet
at to er mye mer enn dobbelt så mange
som alene
Branntomta
Og plutselig ser du deg selv
nøyaktig avtegnet der
hjertet ditt står reist
som en mørk, liten uleilighet
mot veggen av hans
Hver gang du kommer
Hver gang du kommer, river jeg sorgen av som et plaster
tar frem et nytt hjerte, legger på det paisley-mønstra trekket
i sval egyptisk bomull, stapper mørket i skittentøyskurven
maler en munn i den blå, langt lettere sommernattnyansen
som holder så godt på latter, på lengselsfantasien og frokost
på sengen, tenner lys i øynene og speider etter bilen din øverst
i bakken, dette bildet av meg selv, holdt av og uslitelig om
